Oh no
Jessy Lanza
Keywords
Reviews (3)
bluesnews.no
d. 19. Dec. 2017
By
d. 19. Dec. 2017
"I sum en veldig blå og nedpå plate som får frem mer av Grainne Duffys følelsesregister, slik du har opplevd henne på konsert i Norge mange ganger. Ikke en eneste dårlig ballberøring, som Drillo ville sagt, altså ikke en eneste svak låt ... At hun legger inn litt følelse av folk/blues, som engelskmannen John Martyn og de som liker han vil like, gir plata en ekstra dimensjon som jeg synes hun kunne gjort enda mer av. Men bevares, denne plata holder mange høststormer og vinternetter, der de skal være. Ute!".
TeamRock
2017
By
By
Henry Yates
2017
"There's a wonderful languid quality to County Monaghan songwriter Gráinne Duffy's third album ... It's often mellow but rarely lightweight, a balancing act exemplified by stark instrumental finale Canyon Road".
bluesnews.no
d. 19. Dec. 2017
By
By
Johnny Andreassen
d. 19. Dec. 2017
"Den irske bluesdama er et stort idol i hjemlandet, og for oss som liker bluesens sterkeste damer har hun vist oss at du ikke trenger være amerikansk for å komme opp på Bonnie Raitts nivå. Både som gitarist, låtskriver, melankolsk blues-formidler i Raitt/Delbert McClinton-gata, og ikke minst som innehaver av en stemme som har den sprukne fasaden som gir låtene så mye mer sjel og følelse av levd liv ... ikke en eneste svak låt. Hun henter frem mange av de nede-følelsene og balladetaktene som hennes forbilde Bonnie Raitt var så god på rundt Grammy-høsteren "Nick of Time"» ca 1990. "Don't wanna be lonely"», en sterkt følelsesladet sang om ensomhet, "Open arms" med den skjøre folk/blues-nærheten som Joni Mitchell ble stor på rundt 1970, og åpningslåta "Where I belong" som igjen setter følelsene i sving som Bonnie Raitt i den siste blå timen".